Forsoning – om å kunne gjøre opp

Forsoning – om å kunne gjøre opp – del 2

I filmen Love story fra 70-tallet var det et sentralt postulat: «Love means never having to say you’re sorry.» Det hadde jo vært en drøm av et liv hvis det hadde vært slik. Men realistisk? Ikke i det hele tatt! Det er snarere motsatt. Virkelig kjærlighet innebærer å kunne be om tilgivelse og gi tilgivelse. Vi lever tross alt ikke i en perfekt verden.

Utgangspunktet er jo at det neppe er mulig å leve nært sammen med et annet menneske uten at det oppstår situasjoner hvor man sårer hverandre. Med eller uten hensikt. Fra sleivkjeft og små feiltrinn i hverdagen, til alvorlige krenkelser. Hvis det ikke skjer en forsoning, vil hendelsene samle seg opp og bli en stadig tykkere mur av sårethet og nag, og lett lage nye konflikter. Og skape økende avstand. Derfor trengs tilgivelse, for å gjenskape den gode nærheten.

Nå er det ikke nødvendigvis alt man trenger be om tilgivelse for. På den andre siden kan noen handlinger være så krenkende at det kan virke umulig å tilgi. Men la oss her tenke en overkommelig situasjon hvor han har gått klart over streken, og hun har lidd urett og er skikkelig såret over det som har skjedd. (‘Han’ og ‘hun’ er her kun valgt for å gjøre det enklere språklig.) Hva skal da til for å få i gang en forsoningsprosess?

Fem tilgivelses-språk

Han som har ‘forsyndet’ seg, bør ta initiativ til prosessen, og gi skikkelig uttrykk for at han er lei seg for det som skjedde. Det holder sjelden med et lettvint «unnskyld’a» og regne med at alt da er greit.

I følge Gary Chapman – han bak boka om de fem kjærlighetsspråkene – har vi også fem ulike språk når det gjelder tilgivelse (G. Chapman & J. Thomas: The five languages of apology): 1.Beklagelse («Jeg er lei meg»). 2.Ansvar («Det var min feil»). 3.Oppretting («Hvordan kan jeg gjøre opp for dette?»). 4.Anger (“Jeg skal prøve å ikke gjøre det igjen”). 5.Bønn om tilgivelse (“Kan du tilgi meg for dette?”).

Virkelig kjærlighet innebærer å kunne be om tilgivelse og gi tilgivelse

Han bør altså angre oppriktig, vise at han er lei seg for den smerten han har påført henne, ikke komme med unnskyldninger, men ta skyld og ansvar, og vise vilje til å gjøre opp. Såpass mye bør han levere, for at hun skal kunne vurdere tilgivelse, istedenfor å bli hengende fast i bebreidelse og gjengjeldelse overfor ham.

Et vanlig bilde brukt på tilgivelse er forholdet mellom låntaker og banksjef. Han står nå som låntaker med et gjeldsbrev som han ber om å få slettet av henne, banksjefen. Nå er det hun som må bestemme om hun vil slette gjelda. Det kan ta litt tid. Men hun kan velge å tilgi. Hun verdsetter da forholdet til mannen høyere enn behovet for å straffe ham. Hun sletter gjelda. Det er en viljesak fra hennes side. De vonde følelsene kan godt holde det gående en stund til – hun har ikke fått et akutt tilfelle av hukommelsestap. Å tilgi ham fjerner ikke umiddelbart all smerte og sorg. Men hun har startet en prosess som gradvis vil lindre smerten og bringe dem nærmere hverandre igjen.

Krav til begge

Prosessen videre, for at den skal gå godt, stiller noen krav til ham – og til henne. Han må være villig til å endre atferden som skapte problemet. Det er nødvendig for å gjenopprette tilliten. Og for at det skal kunne gå videre fra tilgivelse til forsoning. Hun på sin side må legge vekk behovet for å bebreide, og frasi seg videre framover muligheten til å bruke episoden mot ham og stadig minne ham på hva han gjorde. Begge deler krever bevissthet, og vilje til å gjenopprette og styrke tilliten til hverandre. Slik kan tilgivelse og forsoning bringe de to nærmere hverandre igjen. Begge vil tjene på å gjøre opp.

Virkelig kjærlighet handler ikke om «never having to say you’re sorry». Den forutsetter snarere en evne til å kunne gjøre opp og tilgi, til å kunne fristille hverandre igjen, til å kunne møte hverandres behov for å «få en dag i morra som rein og ubrukt står». Da vokser vi både som par og enkeltmennesker.

Tekst: Berger Hareide