Forsoning – om å kunne gjøre opp – del 1    

Noen som husker filmen «The Straight Story» fra 1999 om den gamle mannen som reiste tvers gjennom Iowa og Wisconsin på en gammel plenklipper? Gamle Alvin, som ikke kunne kjøre bil lenger, hadde hørt at broren Lyle hadde fått slag. De to hadde vært uvenner og ikke hatt kontakt på over ti år. Det var […]

Nyhetsartikkel publisert 26/04/19

Noen som husker filmen «The Straight Story» fra 1999 om den gamle mannen som reiste tvers gjennom Iowa og Wisconsin på en gammel plenklipper? Gamle Alvin, som ikke kunne kjøre bil lenger, hadde hørt at broren Lyle hadde fått slag. De to hadde vært uvenner og ikke hatt kontakt på over ti år. Det var ingen enkel beslutning å dra, det var «a hard swallow to my pride» som Alvin selv sa.

Gjenkjennelig for noen av oss? Det kan være ganske så krevende å bite hodet av skammen og ta et initiativ til forsoning. Stoltheten kan være hardnakket, særlig når man selv har gjort noe man kanskje ikke er så stolt over. Eller når man føler seg såret, og synes at det er den andre som burde be om tilgivelse.

Enkelte par kan holde det gående i årevis. «Hun syntes jeg burde be om unnskyldning. Men jeg syntes ikke det var noe å be om unnskyldning for, hun burde heller bedt om det selv.» Kald krig og taushet, uten noen forsoning. Den forbannede stoltheten!

Ditt liv i min hånd

Det er så godt å være nær hverandre når forholdet er bra. Det gjelder ikke bare i parforhold. Det er et kjennetegn ved alt menneskelig samliv at vi er gjensidig avhengig av hverandre. Med filosofen Knud Løgstrups ord: «Den enkelte har aldri med et andet menneske at gøre uden at han holder noget af dets liv i sin hånd.» Denne nærheten kan derfor også gjøre oss ekstra sårbare i parforhold. Vi er i særlig grad ‘utlevert’ til hverandre. Derfor kan brudd på nærheten oppleves atskillig sterkere og mer dramatisk i parforhold enn når det gjelder mer perifere mennesker.

Det er et kjennetegn ved alt menneskelig samliv at vi er gjensidig avhengig av hverandre

Filosofen Hannah Arendt har omtalt tillit og tilgivelse som de to grunnleggende kvaliteter eller forutsetninger for menneskelig liv og samliv. Det er ikke mulig å få til et brukbart liv uten et visst monn av tillit. Motsatsen blir jo et vrengebilde, da er vi over i psykiatrien, i det paranoide. Vi trenger tillit som en grunnverdi i livet. Den er basisen i parforhold. Ja, også i organisasjoner og nasjoner. Ennå er vi så heldige at 75 prosent i Norge er enige i at «de fleste er til å stole på» – i motsetning til 30 prosent i USA. Å kunne bygge tillit er grunnleggende.

Å bygge – og reparere – tillit

Men tilliten må også kunne repareres. Som mennesker er vi langt fra ufeilbarlige. Derfor trenger vi tilgivelse, når tilliten ikke strekker til eller den brytes. Vi trenger å kunne få gjort opp for å få levd forsonet og oppreist videre i livet. Når jeg har gjort noe som er galt, dømmer min samvittighet meg. Det gjør vondt. Selvforakt er ingen god følelse. Jeg blir på en måte støtt ut i kulden. Derfor er det så lett å skylde på andre, istedenfor å ta min dårlige samvittighet på alvor. Skyld er noe som isolerer meg fra fellesskapet. Men greier jeg å be om tilgivelse, kan prosessen starte. Hvis det da er en der som kan ta imot meg, så kan skammen vendes til skyld, og sorg over det jeg har gjort. Jeg er da ikke lenger et offer, men en som tar ansvar for det jeg har gjort. Da kan det kan bli en forsoning som bryter min indre ensomhet og får meg inn i varmen og fellesskapet igjen.

Når jeg har gjort noe som har krenket en annen, er det en utrolig sterk og god følelse å kunne bli tilgitt, og få gjort opp for seg. I følge tidligere generalsekretær i FN, Dag Hammarskjöld: «Tilgivelse er svaret på barnets drøm om mirakelet som gjør det istykkerrevne helt og det skitne rent.»

Forsoningen innebærer to ulike prosesser: det å be om tilgivelse, og det å kunne tilgi. Disse prosessene vil bli nærmere beskrevet i neste blogg (Forsoning – del 2).

Mange veier til forsoning

I denne omgang ender vi der vi startet, med Alvin på plenklipperen. Forsoning kan ha mange språk eller tilnærminger. Alvin har vært lenge underveis, det har vært mange viderverdigheter. En kveld sitter han ved et bål ved veien og reflekterer over hvorfor han gjør dette. Jo, han vil sitte sammen med Lyle, slik de gjorde da de var små, og se opp på stjernene. «A brother is a brother.» Så kommer han til slutt fram til Lyle, som bor i ei rønne av et hus. Lyle ser på Alvin, og på plenklipperen. Kom du hit på den? «I did, Lyle!» Mer blir ikke sagt. Så setter de seg ned ved siden av hverandre og ser på stjernene.

Tekst: Berger Hareide

Share Button
Print Friendly and PDF